Livet på lesesalen

Stigs univers

Fingrene verker, koffeinkicket har dabbet av. Som kyr i fjosen sitter vi i hver vår bås. Myser i bøker, skriver notater (som sikkert havner i en perm, for aldri å se dagens lys igjen), sipper på billig pulverkaffe. Noen har oppgradert båsen sin med permer på begge sider for redusert innsyn, andre syns det er helt greit at naboen smugtitter på hva du leser, eller for selv å smugtitte. Mulighetene er mange.

Ofte virker det andre leser på mer spennende enn det en selv leser. Selv kapitler som ikke er pensum blir spennende, når kapitlet om vestibularissystemet drøyer i det uendelige. Tjue sider igjen, nitten og en halv... Og selvfølgelig, priviligerte som vi er, balanserer vi på kanten av menneskelig kunnskap og innsikt, hvilket innebærer at mye av det vi lærer ikke er sikkert. En hele side kan være innviet til en teori om et eller annet, for så å avsluttes med "men dette er bare teorier. Andre forsøk har vist at X også kan være sannsynlig." Bortkastet bruk at tid og tusj, med andre ord.

Universitetet er en fabrikk. Vi er produktene, og må igjennom en modningsprosess lik vellagret ost på et lager. Vi sitter i våre båser, leser, funderer og danner nye synapser i hjernen, hvor viktig informasjon, som blant annet hvordan nye synapser dannes, blir lagret.
Etter noen år og noen ildprøver kan vi endelig smykke oss med en yrkestittel. Vellagret Norvegia, vellagret informasjon.

Håper vi faller i smak.