Stigs univers
I disse dager sitter Bioteknologinemda og vurderer mulige endringer i Bioteknologien, spesielt på området som inbefatter forskning og bruk av stamceller. Foreløpig er det nedlagt forbud mot forskning, takket være den forrige regjering, og det var i utgangspunktet et totalforbud mot bruk av embryonale stamceller i behandlingsøyemed.
Men så kom Mehmet-saken, og etter mange følelsesladde oppslag i avisene og diskusjoner på TV og greier, ble det i loven tillagt en klausul som åpnet for at Mehmet (og andre i "ekstreme" situasjoner) skulle få hjelp.
Det ble forsøkt å hjelpe Mehmet, men det gikk ikke slik man hadde håpet. Heller ikke gikk det gangen FØR (i Istanbul). Er ikke dette så enkelt å ordne, som media gav inntrykk av før endringen i loven? Var det ikke bare å få omgjort denne trauste Bioteknologien, og så ville alt gå på skinner? Teknologien og kunnskapen var jo der, var den ikke?
Mehmet-saken ble på mange måter en brekkstang for lovendring. Rundt tredve andre lignende saker har blitt prøvd og godkjent. Ikke vet jeg om de lyktes, men sjansen er heller liten. Det var det også for Mehmet.
Embryonale stamceller (celler som er hentet fra embryoer/fostre) er de som har størst evne til å differensiere seg, men også de det er mest kontrovers rundt. For dette berører selve livet, og vår oppfatning av hva som er et menneske. Hva som skal få menneskeverd.
Som medisinstudent er jeg likevel ingen ekspert på dette emnet, men det rører meg som menneske. Jeg er dybt bekymret over utviklingen som skjer rundt dette med stamceller. Hvem er vi til å bestemme når et menneskeliv begynner? Allerede ved befruktning er hele genmaterialet for det individet bestemt. Om det blir gutt eller jente, hårfarge, kroppsbygning, til og med er kanskje deler av personligheten bestemt.
Å bestemme når et foster skal få kalles et menneske er ingen enkel oppgave. Skal levedyktighet brukes, vil man kunne si at det blir et menneske rundt uke 22-23, når det kan taes ut av moren og overleve (etter prematurbehandling i kuvøse osv.). Det vil jo også variere etter hvor teknologisk framskredet landets helsevesen er. Et foster i Norge vil da bli et menneske før et annet foster i Nigeria.
Eller, hva med når denne "celleklumpen" begynner å ta form som et menneske. Det skjer jo FØR grensen for fri abort, som til dags dato ligger på tolv uker.
Jeg sitter igjen med en følelse av at det å være menneske blir offer for flyktige begreper som endrer seg med samfunnets tanker og etikk, og jeg er bekymret for at man vil dyrke fram humane embryoer for å forske på dem. Ser virkelig de som sitter og avgjør dette, perspektivet av det de bestemmer?
Vi har ikke kommet så langt i kunnskapen om bruk av embryonale stamceller til å kunne hjelpe barn som Mehmet, og det burde samfunnet i sin helhet ta over seg. Visst kan framtiden gi andre resultater. Det ligger jo et potensiale i disse stamcellene. Men, av hensyn til vår menneskelighet burde vi søke andre veier, som også kan vise seg å gi gode resultater. Hva med adulte stamceller?
Ingen av stamcellene har vi gode nok kunnskaper til å kunne bruke terapeutisk i dag, men la det være menneskeverdet, fakta og respekten for liv som styrer denne utviklingen, ikke teknologi og penger.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
4 comments:
En meget interessant innlegg, Stig!
For meg blir det absurd at når livet starter blir en relativ verdi. Her i Norge er den av uvisse grunner den 18 uke, da et foster får fullt juridisk vern på linje med vanlige borgere. Samtidig argumenterer man for at man uten etiske og moralske komplikasjoner kan fjerne et foster til og med 12. uke (i senere tid er også noen som argumenterer opp til 16. uke).
Det er bra at man forsatt har mennesker som står for at livet starter ved unnfangelsen, også innenfor helsevesenet (og der kommer jo du inn etterhvert).
Dessverre går det mer og mer opp for meg at samfunnet i dag ikke kan virkelig forandres gjennom arguentasjon og politisk involvering. Det eneste håpet vi har er Jesus, og at folk blir frelst.
Det er sinnsykt mye å si rundt dette, og eg skulle likt å visst mer.
Er meget spent over Bioteknologiloven som er oppe til høring denne uken. Vi kan risikere å få en av de mest liberale lovene i verden. Det er helt sykt!
Send gjerne en mail til folk i helse- og omsorgskomiteen (spesielt SP og SV). Du finner online kontaktskjema på stortinget.
Hvor går grensen mellom prøverørsbefruktning og det å forske på de befruktede eggcellene som blir til overs?
Er ikke denne nye loven bare en naturlig utvikling når man først har vedtatt at det skal være lov med prøverørsbefruktning?
I tråd med den etikken som presenteres, blir jo det en naturlig tankerekke. Alle de ubrukte eggene skal jo destrueres uansett. Kan jo like så godt bruke de til noe nyttig.
Jeg er i utgangspunktet skeptisk til at man skal befrukte så mange egg, ved prøverørsmetoden. Skjønner at det kan være praktisk og økonomisk gunstig, da man gjerne må gjøre flere forsøk med innsetting for å få en graviditet.
Opplever vel selv at den etikken som ligger til grunn for den førstnevnte tanken blir å unngå kjernen av problemet. Hvordan skal vi se på og behandle et befruktet egg? Hvilken status har det?
Når man av praktiske og økonomiske grunner befrukter et overtall av egg, ligger det vel en konflikt allerede der, da man i utgangspunktet er klar over at mange av disse eggene ikke kommer til å blir bært fram til et barn.
Post a Comment