Kreft og skamløshet

Kaskaden av kulturell input fortsetter! I går så meg og Jani en HBO-filmen Wit med Emma Thompson. Et übermykt cover, men fascinerende film. Fant desverre ikke bilde av coveret i jpg-format, men Kate Moss dukket opp når jeg søkte på "wit". Det får holde.
Ellers fullførte eg også Maskeblomstfamilien av Lars Saabye Christensen.

WIT

Det her var en ganske spesiell film om litteratur- og filosofiprofessoren Vivian Bearing som får kreft. Vi følger henne gjennom behandlingen, hvor hun opplever et ironisk rollebytte. Fra å være en foreleser som har dissekert og analysert gammel engelsk poesi, opplever hun selv å bli et objekt for analyse av leger og forskere.
Filmen e bygd opp som en skildring sett fra professorens vinkel, hvor hun snakker til kamera og vi får bli med i forskjellige situasjoner etter hvert som sykdommen progredierer.
Legene hun møter, er selve erketypen av velmenende men kyniske forskere, oppslukt av hennes kreft og hva behandlingen kan bidra med til forskning. Mindre opptatt er de av henne som menneske. Typisk slike leger jeg har fått høre at jeg ikke må bli! Det var derfor litt ekkelt å kjenne meg igjen i tankegangen til legene. Den unge legen som opprømmet setter seg ned på sengekanten for å fortelle Bearing hvorfor han valgte å forske på akkurat kreft, åpenlyst klager på at han må igjennom klinisk praksis, men er likevel ute av stand til å fange opp pasientens behov utover der rent ”mekaniske”. –Keep pushing the fluids, professor Bearing!!-

Kan spesielt anbefale denne til alle medisinstudenter! (dere vet hvem dere er)


MASKEBLOMSTFAMILIEN

Fra det ene til det andre. Tror ikke jeg skal si så mye om denne boken. Det var en mørk bok om ungdomstid, identitet og skam. Fascinerende, men samtidig ubehagelig. Kunne dra paralleller mellom hovedkarakteren Adrian og Patrick Bateman, hovedkarakteren i American Psycho. Men der Bateman var flat og iskald, var der lettere å kunne sympatisere med Adrian, iallefall et stykke på veien. Samtidig, Bateman var veldig opptatt av å kunne opprettholde en perfekt fasade, mens Adrian var bare likegyldig til hva som skjedde.
Hehe, kunne blitt et interessant særemne dette, men den tid e forbi.




Nå bærer det av sted til kvamskogen for helgen. Der skal det feires nyttår i gode venners lag. Så i den anledning vil eg ønske alle GODT NYTT ÅR!