I det siste har det kommet fram at damer i land som Danmark og Tyskland reiser til private klinikker i Spania for å ta abort. En dansk journalist dro ned og ble tilbudt en abort i 8. måned. Stormen kom, og de fleste røstene er høye, sjokkerte og kritiske. Hvordan kan dette skjer i siviliserte Europa? Hvordan kan noen være så hjerteløse å drepe et barn?
Selv er vi skikkelige. Vi har fri abort fram til 12. uke. Det er da humant. Vi tar ikke livet av småbarn, som disse grusomme legene lenger ned i Europa, bare celleklumper.
Jeg er forvirret og på leting etter svar. "Noe" skjer i perioden mellom 12. og 32. uke av svangerskapet. Det er nødt til å gjøre det, for vi reagerer så forskjellig ved disse to tidspunktene. Jeg er forvirret, for jeg ser ikke hva dette "noe" er. Et foster i begge stadiene ser ut som et lite barn, med fingre, tær og kroppsform.
>Et foster ca uke 12
Er det levedyktigheten som avgjør? Jeg vet ikke. Et foster i 12. uke vil ikke kunne overleve utenfor livmoren, men det vil et foster i 32. uke, forutsatt postnatal kuvøsebehandling. Men dette kan man jo oppnå hos noen foster etter 21.uke, én uke under grensen for fri abort i Storbritania.
Spørsmålene hoper seg opp, men eg vet isje svarene. Vil de være de samme om ti år? Tyve?
6 comments:
Hvordan stiller dine medstudenter på medisinstudiet seg til abort?
Litt forskjellig. Vi har ikke gått så grundig inn i det, men tipper det er nogenlunde som resten av befolkningen.
Jeg skjønner hva du mener, og sier ikke med dette at jeg stiller meg bak fri abort inntil 12. uke, men det er vel strengt tatt litt mere gråsoner enn som så? Hva med incest- og voldtektsofre? Eller tenåringsmødre uten støtteapparatet de trenger rundt seg? Gjelder samme 'regler' for dem? Og er det strengt tatt ikke bedre med en grense på 12. uke enn en på 16.? Blir det ikke en viss morbid logikk i å legge grensen og definisjonen om hva som er lurt til før barnet kan overleve (med kuvøse iberegnet)?
Sier ikke at jeg har peiling, men debatten er mye mer kompleks enn det som tas opp her - hva med fostervannsprøver og påvist alvorlige feil ved barnet som vil gjøre livet til resten av familien fullstendig 'wrapped up' i barnets eget frem til det dør? Glemmer vi retten til verdighet? Eller blir det feil å nevne i en slik sammenheng?
Og for å nevne noe som sikkert ikke er blant konsensus-oppfatningen: dersom småbarn ikke kan tenke selv - og dermed er gode grunnet manglende bevissthet om ondskap - vil ikke det si at de da kommer til himmelen når de aborteres - det være seg i 12. eller 16. uke?
Uff, nå har jeg preiket meg ut på viddene igjen.. Jaja, håper du ser poenget:)
Hehe, det var vel derfor jeg valgte å kalle innlegget "den vanskelige debatten". Jeg syns selv det er vanskelig å skulle sette rammer og liksom være prinsippfast når man f.eks. møter personer som har blitt gravid ved voldtekt eller incest.
For å gå litt videre (men ikke ignorere det du nevner. Har bare ikke noe godt svar ennå), så tror jeg vi kan slå fast at de fleste av de 14000 abortene som foretaes i Norge hvert år ikke skjer pga voldtekt eller incest.
Men kunne du utdybt litt hva du mener med at det er bedre med en abortgrense ved 12. uke, sammenlignet med en ved 16. uke? Hva skiller disse to tidspunktene mtp. fosteret? Hva gjør at du tenker det er bedre?
Fostervannsprøver kan gi en tidlig diagnose til et foster. Frevensen av aborterte foster med f.eks. Downs syndrom har jo økt de siste årene, og jeg opplever det som skremmende. Det er jo klart at det er en ekstra utfordring å få et barn med Downs, men samtidig leser jeg om foreldre som har fått et barn med Downs og sier at de i dag er kjempetakknemlig for dette barnet og ikke angrer.
Men det finnes sikkert de som også sitter utbrent tilbake fordi belastningen har blitt for stor.
Kanskje handler det om hvordan vi ser på mennesker med defekter? På hvilket grunnlag vurderer vi livskvalitet og verdighet? Hvordan legger samfunnet opp til å støtte opp om mennesker med slike handicap?
Det er vanskelig. Det kan jeg si meg enig i. Og som sagt har jeg ikke alle svarene på plass, heller.
At småbarn kommer til himmelen tror jeg også. Men er det rett av oss å frarøve de retten til liv? Eller har de en rett til liv i utgangspunktet?
Hehe, det var vel derfor jeg valgte å kalle innlegget "den vanskelige debatten". Jeg syns selv det er vanskelig å skulle sette rammer og liksom være prinsippfast når man f.eks. møter personer som har blitt gravid ved voldtekt eller incest.
For å gå litt videre (men ikke ignorere det du nevner. Har bare ikke noe godt svar ennå), så tror jeg vi kan slå fast at de fleste av de 14000 abortene som foretaes i Norge hvert år ikke skjer pga voldtekt eller incest.
Men kunne du utdybt litt hva du mener med at det er bedre med en abortgrense ved 12. uke, sammenlignet med en ved 16. uke? Hva skiller disse to tidspunktene mtp. fosteret? Hva gjør at du tenker det er bedre?
Fostervannsprøver kan gi en tidlig diagnose til et foster. Frevensen av aborterte foster med f.eks. Downs syndrom har jo økt de siste årene, og jeg opplever det som skremmende. Det er jo klart at det er en ekstra utfordring å få et barn med Downs, men samtidig leser jeg om foreldre som har fått et barn med Downs og sier at de i dag er kjempetakknemlig for dette barnet og ikke angrer.
Men det finnes sikkert de som også sitter utbrent tilbake fordi belastningen har blitt for stor.
Kanskje handler det om hvordan vi ser på mennesker med defekter? På hvilket grunnlag vurderer vi livskvalitet og verdighet? Hvordan legger samfunnet opp til å støtte opp om mennesker med slike handicap?
Det er vanskelig. Det kan jeg si meg enig i. Og som sagt har jeg ikke alle svarene på plass, heller.
At småbarn kommer til himmelen tror jeg også. Men er det rett av oss å frarøve de retten til liv? Eller har de en rett til liv i utgangspunktet?
Info: Av de ca. 14-15.000 fosterdrapene som utføres i Norge hvert år er 3-10 (ca. 2 promille) definert som "utført som følge av uønsket svangerskap p.g.a. voldtekt, incest eller andre overgrep."
Kilde: SSB
Post a Comment