Bioteknologiloven

Stigs univers

I disse dager sitter Bioteknologinemda og vurderer mulige endringer i Bioteknologien, spesielt på området som inbefatter forskning og bruk av stamceller. Foreløpig er det nedlagt forbud mot forskning, takket være den forrige regjering, og det var i utgangspunktet et totalforbud mot bruk av embryonale stamceller i behandlingsøyemed.

Men så kom Mehmet-saken, og etter mange følelsesladde oppslag i avisene og diskusjoner på TV og greier, ble det i loven tillagt en klausul som åpnet for at Mehmet (og andre i "ekstreme" situasjoner) skulle få hjelp.

Det ble forsøkt å hjelpe Mehmet, men det gikk ikke slik man hadde håpet. Heller ikke gikk det gangen FØR (i Istanbul). Er ikke dette så enkelt å ordne, som media gav inntrykk av før endringen i loven? Var det ikke bare å få omgjort denne trauste Bioteknologien, og så ville alt gå på skinner? Teknologien og kunnskapen var jo der, var den ikke?

Mehmet-saken ble på mange måter en brekkstang for lovendring. Rundt tredve andre lignende saker har blitt prøvd og godkjent. Ikke vet jeg om de lyktes, men sjansen er heller liten. Det var det også for Mehmet.

Embryonale stamceller (celler som er hentet fra embryoer/fostre) er de som har størst evne til å differensiere seg, men også de det er mest kontrovers rundt. For dette berører selve livet, og vår oppfatning av hva som er et menneske. Hva som skal få menneskeverd.

Som medisinstudent er jeg likevel ingen ekspert på dette emnet, men det rører meg som menneske. Jeg er dybt bekymret over utviklingen som skjer rundt dette med stamceller. Hvem er vi til å bestemme når et menneskeliv begynner? Allerede ved befruktning er hele genmaterialet for det individet bestemt. Om det blir gutt eller jente, hårfarge, kroppsbygning, til og med er kanskje deler av personligheten bestemt.

Å bestemme når et foster skal få kalles et menneske er ingen enkel oppgave. Skal levedyktighet brukes, vil man kunne si at det blir et menneske rundt uke 22-23, når det kan taes ut av moren og overleve (etter prematurbehandling i kuvøse osv.). Det vil jo også variere etter hvor teknologisk framskredet landets helsevesen er. Et foster i Norge vil da bli et menneske før et annet foster i Nigeria.
Eller, hva med når denne "celleklumpen" begynner å ta form som et menneske. Det skjer jo FØR grensen for fri abort, som til dags dato ligger på tolv uker.

Jeg sitter igjen med en følelse av at det å være menneske blir offer for flyktige begreper som endrer seg med samfunnets tanker og etikk, og jeg er bekymret for at man vil dyrke fram humane embryoer for å forske på dem. Ser virkelig de som sitter og avgjør dette, perspektivet av det de bestemmer?

Vi har ikke kommet så langt i kunnskapen om bruk av embryonale stamceller til å kunne hjelpe barn som Mehmet, og det burde samfunnet i sin helhet ta over seg. Visst kan framtiden gi andre resultater. Det ligger jo et potensiale i disse stamcellene. Men, av hensyn til vår menneskelighet burde vi søke andre veier, som også kan vise seg å gi gode resultater. Hva med adulte stamceller?

Ingen av stamcellene har vi gode nok kunnskaper til å kunne bruke terapeutisk i dag, men la det være menneskeverdet, fakta og respekten for liv som styrer denne utviklingen, ikke teknologi og penger.

Livet på lesesalen

Stigs univers

Fingrene verker, koffeinkicket har dabbet av. Som kyr i fjosen sitter vi i hver vår bås. Myser i bøker, skriver notater (som sikkert havner i en perm, for aldri å se dagens lys igjen), sipper på billig pulverkaffe. Noen har oppgradert båsen sin med permer på begge sider for redusert innsyn, andre syns det er helt greit at naboen smugtitter på hva du leser, eller for selv å smugtitte. Mulighetene er mange.

Ofte virker det andre leser på mer spennende enn det en selv leser. Selv kapitler som ikke er pensum blir spennende, når kapitlet om vestibularissystemet drøyer i det uendelige. Tjue sider igjen, nitten og en halv... Og selvfølgelig, priviligerte som vi er, balanserer vi på kanten av menneskelig kunnskap og innsikt, hvilket innebærer at mye av det vi lærer ikke er sikkert. En hele side kan være innviet til en teori om et eller annet, for så å avsluttes med "men dette er bare teorier. Andre forsøk har vist at X også kan være sannsynlig." Bortkastet bruk at tid og tusj, med andre ord.

Universitetet er en fabrikk. Vi er produktene, og må igjennom en modningsprosess lik vellagret ost på et lager. Vi sitter i våre båser, leser, funderer og danner nye synapser i hjernen, hvor viktig informasjon, som blant annet hvordan nye synapser dannes, blir lagret.
Etter noen år og noen ildprøver kan vi endelig smykke oss med en yrkestittel. Vellagret Norvegia, vellagret informasjon.

Håper vi faller i smak.

Bildemanipulering

Jani kom bortom med den nye iBooken sin hin dagen. Apple har tydeligvis skjønt koffor speilhus e så gøy. og lagt ved et fantastisk, eg gjentar, fantastisk program som heter Phone Booth. For oss som kjøpte mac rett før de nye ble lansert e jo dette bare salt i såret, men ting order seg når man kjenner folk.
Eg vurderte iallefall å bytte ut min "gamle" mac med den nye, BARE på grunn av dette programmet. Her er noen godbiter fra en kveld med krampelatter og moro foran kamera.

Jaja, eg kaster meg på blogg-bølgen.

Helt ærlig, eg kan isje fordra ordet "blogg". Har ingen forklaring, men det er bare et irriterende ord. Akkurat som "kesam".
Men nok om det.

Mitt første innlegg skrives i sorgens stund. 3-1 til Rosenborg. Det e en skam at det skal ende sånn! Visstnok har vi fremdeles en teoretisk sjanse til seriegull, men troen er vanskelig å tilveiebringe. Har du en Gud, så be!